• Document: Barbara Kingsolver. Lakunen. Roman. Oversatt av Bente Klinge, MNO
  • Size: 341.83 KB
  • Uploaded: 2018-10-17 10:14:59
  • Status: Successfully converted


Some snippets from your converted document:

Barbara Kingsolver Lakunen Roman Oversatt av Bente Klinge, MNO THE LACUNA Copyright © Barbara Kingsolver 2010 Norwegian translation rights by arrangement with Lennart Sane Agency AB, Karlshamn, Sweden Norsk utgave © juritzen forlag as 2010, Oslo www.juritzen.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor. (www.kopinor.no) Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Omslagsdesign: Jackie Ferguson Ebok framstilt av Passion&Prose ISBN 978-82-8205-134-7 ISBN 978-82-8205-074-6 (trykket) DEL 1 Mexico, 1929–1931 (VB) Isla Pixol, Mexico, 1929 I begynnelsen var brølapene. De satte alltid i gang med å skrike i grålysningen, akkurat idet kanten av himmelen begynte å bli hvit. Det startet med bare én: den krampaktige, rytmiske stønningen, som et sagblad. Det vekket de andre rundt ham og egget dem til å ule med i den uhyrlige sangen. Snart ble hylene fra de rødbrune strupene møtt av ekko fra andre trær, lenger nede på stranden, til hele jungelen var full av brølende trær. Slik det var i begynnelsen, er det hver eneste morgen i verden. Gutten og moren hans trodde det var djevler med tallerkenøyne som skrek i trærne, som sloss om revir og retten til å innta menneskekjøtt. Det første året etter at de flyttet til Mexico for å bo hos Enrique, våknet de hver morgen skrekkslagne av hylingen ved daggry. Noen ganger løp moren bortover den flislagte gangen til sønnens soverom og dukket opp i døren med håret hengende løst, føttene som dypfrosne fisker i sengen, og trakk det heklede sengeteppet tett som et nett rundt dem begge to mens de lyttet. Det skulle ha vært som i en eventyrbok her. Det var det hun hadde lovet ham på det kalde, lille soveværelset i Virginia i Nord-Amerika: Hvis de rømte til Mexico med Enrique, skulle hun bli en rik manns brud og sønnen hennes den unge godsherren, på en hacienda omgitt av ananasåkrer. Rundt øya lå et skinnende bånd av hav, som en giftering, og et sted på fast​landet lå edelsteinen, oljefeltene hvor Enrique skapte sin formue. Men eventyrboken var Fangen på Zenda. Han var ingen ung godsherre, og etter mange måneder var moren hans fremdeles ikke noen brud. Enrique var deres fangevokter, og han studerte deres frykt med et kjølig blikk over frokosten. «Den hylingen er los aullaros,» sa han idet han trakk den hvite servietten ut av sølvringen og med sine sølvringprydede fingre la den i fanget, før han skar seg inn i frokosten med gaffel og kniv. «De brøler til hverandre for å markere sitt territorium før de begynner dagens jakt på mat.» Den maten kan bli oss, var mor og sønn enige om der de klamret seg til hverandre under spindelvevet av et sengeteppe og lyttet til en stigende bølge av hungrende brøl. Skriv ned historien om hva som skjedde med oss i notisboken din, sa hun, historien om hva som skjedde med oss i Mexico. Så når det ikke er annet igjen av oss enn knokler og rester av klær, vil noen vite hvor vi var. Hun sa jeg skulle begynne sånn: I begynnelsen var los aullaros, som skriker etter blodet vårt. Enrique hadde levd på haciendaen hele sitt liv, helt siden faren bygde den og pisket sine indios til å anlegge ananasåkrene hans. Han var blitt oppdratt til å forstå nytten av frykt. Så det gikk nesten et år før han fortalte dem sannheten: Hylingen er bare aper. Han så ikke engang opp da han sa det, men holdt blikket fast på de viktige eggene på tallerkenen sin. Han skjulte et spotsk smil under barten, som ikke er et godt gjemmested. «Alle de uvitende indianerne i landsbyen vet hva det er. Det hadde dere også visst, om dere gikk ut om morgenen i stedet for å gjemme dere i sengen som et par dovendyr.» Det var sant: Vesenene var langhalede aper som spiste blader. Hvordan kunne en sånn brøling komme fra noe som var så bent frem alminnelig? Men den gjorde det. Gutten snek seg ut tidlig og lærte å få øye på dem, høyt oppe i sløret av grener mot den hvite himmelen. Lute, lodne kropper som balanserte på svaiende lemmer, med halen utstrakt for å sveipe over grenene som gitarstrenger. Noen ganger holdt apemødrene små babyer i armene, som klamret seg fast for bare livet, født som de var til et liv i den svimlende høyden. Så det var ikke noen tredjevler. Og Enrique var ikke egentlig en ond konge, han var bare en mann. Han så ut som den bitte lille mannen på en bryllupskake: det samme runde hodet med blankt hår med skill, den samme lille barten. Men guttens mor var ikke den lille bruden, og selvfølgelig er det ikke plass til noe barn på den kaken. Når Enrique ville gjøre narr av ham senere, trengte

Recently converted files (publicly available):